Tekst og foto: Erik Valebrokk
- Jeg er litt som den syvende far i huset, sier Ola Didrik Næss med et lunt smil. Han og kona Ingunn overlot driften til datteren Marit og hennes studievenninne og kollega Kristin T. Hegdahl i 2015 etter selv å ha drevet praksisen siden 1993.
Familiebedrifter er finurlige saker. Når Null Hull er på besøk dukker vi opp i den vakre gamle trebygningen der klinikken Kragerøtannlegene holder hus, samtidig som Ola Didrik. Vi går opp trappen til annen etasje og inn på venteværelset sammen, og der støter han på en av sine gamle pasienter hvis tannhelse nå er «overført» til Marit. De to slår av en kort prat, og pasienten bekrefter smilende at han er i gode hender.
Kommer langt med et godt rykte
I en by som Kragerø får man bekreftet den gamle myten om at alle kjenner alle på småsteder, og det skal godt gjøres å finne lokale arenaer der slikt blir mer tydeliggjort enn på en tannlegeklinikk. Forholdet mellom tannlege og pasient er som oftest av det personlige slaget, og svært mange holder på «sin» tannlege livet ut. Hvis tannlegen når han eller hun går av med pensjon har barn som har fulgt i deres fotspor blir tilliten nærmest automatisk overført til vedkommende.
- Du kommer langt med et godt rykte, og vi får høre mye pent om «de to flinke jentene», sier Ola Didrik og kona Ingunn som også er tannlege og drev praksisen sammen med ham frem til 2015.
- Jeg skulle iallfall ikke bli tannlege, sier Marit selv.
- Og skulle jeg mot formodning bli tannlege likevel var det ikke snakk om å overta bedriften eller en gang å flytte tilbake til Kragerø, ler hun, vel vitende om at hun tok feil på samtlige punkter. I dag er hun og kollega Kristin de fjerde som driver klinikken i huset fra 1791 og dermed er et av Kragerøs eldste.
"Kristin kom jo til Kragerø lenge før meg, men etter hvert begynte vi å drodle litt, forteller Marit og legger til at tanken på å overta foreldrenes praksis ikke lenger var fullt så fjern."
Omkom i Hjuksebø-ulykken
Den første tannlegen i huset var Edwin Eilertsen som åpnet sin praksis her i 1919. Han var blant de 14 omkomne i den store Hjuksebø-ulykken i 1950 da et ekspresstog fra Sørlandet kolliderte med to løpske godsvogner. For å opprettholde dentalpraksisen i huset etterlyste Tannlegeforeningen studenter som kunne overta, og de to som var seriøse interessenter endte opp med å spille poker om hvem av dem det skulle bli.
Knut Sørgaard kom seirende ut av spillet og tok over våren 1951, få måneder etter ulykken som kostet forgjengeren livet. Han drev klinikken inn i den moderne tidsalder inntil ekteparet Ola Didrik og Ingunn Næss overtok i 1993.
- «Kontrakten» med Sørgaard var et håndtrykk, minnes Ola Didrik. - Det var tilstrekkelig den gangen, men hadde vel ikke gått i dag.
Delte seg mellom fylke og privat
Det lille arealet rommet ikke to tannleger da han og kona overtok, så det var en solopraksis i mange år. Ingunn og Ola Didrik delte seg og hadde hver sin halve offentlige jobb og drev sin egen klinikk på samme måte, ved at de jobbet fifty-fifty der og for fylket.
- Det var først i 2011 at vi hadde to praksiser her, eller nesten, forteller Ingunn. – Vi sluttet begge i våre offentlige stillinger, og Ola Didrik var her fulltid de siste årene mens jeg litt mindre.
"Jeg er litt som den syvende far i huset, sier Ola Didrik Næss med et lunt smil. "
At Marit kom inn i bildet til slutt er muligens ingen tilfeldighet, men det skjedde via omveier og altså til tross for at hun hverken skulle bli tannlege, overta foreldrenes praksis eller flytte hjem til Kragerø. Indirekte er årsaken hennes nåværende kollega Kristin.
Briste eller bære
De to traff hverandre på Tannlegehøyskolen i Oslo der de studerte fra 2000 til 2005. De var gode venninner, men etter studietiden skilte de som vanlig er lag. Kristin begynte å jobbe for det offentlige i Drangedal, mens Marit flyttet en del på seg. I starten var hun litt hjemme i Kragerø og litt i Drangedal før hun flyttet til Oslo. Hele tiden jobbet hun for den offentlige tannhelsetjenesten. I 2011 startet Kristin i Kragerø der også hun fortsatte med fylket som arbeidsgiver, mens Marit fremdeles befant seg i hovedstaden.
- Kristin kom jo til Kragerø lenge før meg, men etter hvert begynte vi å drodle litt, forteller Marit og legger til at tanken på å overta foreldrenes praksis ikke lenger var fullt så fjern.
- Men jeg ville ikke sitte her alene med solopraksis, og derfor måtte jeg ha med Kristin. Siden hun allerede jobbet i Kragerø, men heller ikke ville overta praksisen alene, ble beslutningen enklere, og i 2015 bestemte de to seg for å gå sammen og prøve. Det fikk briste eller bære.
Nyoppussede lokaler
Det bar. Mer enn fire år senere er klinikken bedre besøkt enn noen gang, hvilket selvfølgelig ikke er så rart med tanke på at den i disse årene også har rommet to fulle praksiser i motsetning til tidligere. Nå har Kristin og Marit også tatt seg råd til å pusse opp lokalene.
- Vi overtok moderne utstyr, men lokalene var gamle, så vi var nødt til å gjøre noe, sier Kristin. Med hjelp fra Jacobsen Dentals erfarne prosjektleder Stein Arild Myhre og hans team ble de lettere utdaterte kontorene ominnredet fra scratch. All innmat ble fjernet, og Kragerøtannlegene måtte holde stengt i seks uker. Med totalt syv tannleger i området klarte Kragerøs generelle tannhelse seg tålelig bra mens oppussingen sto på, men det virker som alle er lettet over å være i gang igjen, bedre rustet for fremtiden enn noen gang.
På spørsmål om hvilke fordeler og ulemper Marit ser ved å ha åpnet sin praksis i en så liten by, svarer hun at det beste er at du blir bedre kjent med pasientene, blir kjent med familiene deres og knytter sterkere bånd enn hun ellers ville gjort. Det negative føler hun er – ikke overraskende – at man alltid blir kjent igjen. Likevel ser hun flest fordeler og er strålende fornøyd over å være etablert i hjembyen.
God stemning
Marit og Kristin «arvet» sekretærene til Marits foreldre og er glade for det.
- Det er veldig viktig at pasientene møtes av noen de kjenner når det er nye tannleger som venter dem, sier Kristin.
I dag smykker de seg med tre sekretærer. Bjørg Ellegård Andersen er veteranen blant disse. Hun jobbet opprinnelig i huset da Knut Sørgaard hadde sin praksis her, flyttet til Oslo, men kom tilbake etter noen år da Ola Didrik og Ingunn hadde overtatt. Nå jobber hun altså for den tredje av fire eiere som har vært i huset, og har to gode kolleger i Hege Wilhelmsen og Susanne Haugen. Det hersker en god stemning og vennlig tone på klinikken, og når vi geleides ut møter Ola Didrik nok en gammel pasient som venter på å bli behandlet av datteren. Han er like strålende blid og full av lovord som ham vi møtte på vei inn. Den syvende far i huset kan med andre ord kravle tilbake i hornet på veggen, i trygg forvissning om at de gamle pasientene er i gode hender.
Og skulle det med årene knipe, er det ytterligere godt i vente for beboerne av den lille kystbyen: Kristins datter har nettopp begynt på Tannlegehøyskolen, og det er vel ikke helt utenkelig at hun en dag vil bli en del av Kragerøtannlegene.
"Forholdet mellom tannlege og pasient er som oftest av det personlige slaget, og svært mange holder på «sin» tannlege livet ut."
Ett spørsmål forblir likevel hengende i lufta: Er Kragerøtannlegene den klinikken i Norge med lengst kontinuerlig drift? Null Hull har ikke klart å finne noen som er eldre, men vi oppfordrer våre lesere til å si ifra hvis de vet om en klinikk som har holdt driften gående enda lenger enn siden 1919.